Klasseromsledelse – Å eliminere tilbakesnakk

Et scenario hvor en elev tyr til tilbakesnakk mot læreren, utvikler seg fort til et klasseromsteater der hensikten er å latterliggjøre din klasseromsledelse og deg som lærer. Skal man klare å hanskes med tilbakesnakk-problematikken, er det nødvendig å tenke både kortsiktig og langsiktig. Les videre og få noen forslag til hvordan eliminere tilbakesnakk.


En elev skaper uro, snakker med eleven ved siden av og har fokus et helt annet sted enn på læringsaktiviteten. Du beveger deg bort til eleven og gir beskjed om hva som forventes. Men eleven svarer tilbake med høy stemme: “Jeg gjorde ikke noe galt. Kan ikke du bare gå din vei og la meg være i fred!” Eleven har med ett fått hele klassens øyne på seg og sier egentlig:

“Folkens! Se her! Denne læreren prøver å bestemme hva jeg skal gjøre. Jeg vil bare si dere at det kan hun/han ikke, fordi hun/han har ikke kontroll over situasjonen. Men det har jeg.”

Man kjenner seg sårbar, for å si det mildt, frustrasjonen stiger, og refleksene dikterer en kraftig verbal motreaksjon, kjeft og mas. Men nettopp det ville være et saftig bomskudd. For den verste tabben man kan gjøre når en elev pøser ut provokasjoner og stygt tilbakesnakk, er tilbakesnakk! Ved å kaste deg inn i diskusjonen, er det som om du  kaster ut en livbøye til en som holder på å drukne. Eleven kan dermed fortsette å spille videre på alle dine replikker, og forestillingen kan fortsette.

Svarer du eleven tilbake, kan man forestille seg følgende dialog:

Elev: “Jeg har ikke gjort noe.”
Lærer: “Du har snakket med Ole omtrent hele timen, og jeg vil du skal slutte med det!”
Elev: “Nei, det har jeg ikke gjort.”
Lærer: “Hver gang jeg har tittett opp, har du pratet med Per.”
Elev: “Han spurte meg bare om noe.”
Lærer: “Jeg bryr meg ikke om hvem som spør deg. Jeg vil at du skal holde på med ditt eget arbeid!”
Elev: “Ja, men…..”

Og om du ikke har fått nok etter det, så er det bare å fortsette, så kan du gjette hvem som virker dummest når kranglingen ebber ut…om den gjør…etter hvert. Faktum er at allerede da du bare var fire år gammel, hadde du tilstrekkelig sosial kompetanse til å få det siste ordet i en krangel om du bare hadde bestemt deg for det. For alt som kreves er utholdenhet…

Det beste du kan gjøre er å ikke si noe

At to barn eller tenåringer krangler, er ikke et uvanlig syn. Men å se en elev og en lærer er foruroligende. Dr. Fred Jones, i en artikkel på nettstedet educationworld.com, skisserer noe humoristisk den første regelen mot tilbakesnakk:

It takes one fool to backtalk.
It takes two fools to make a conversation out of it.

Den første fjotten er eleven, men barn kan ofte gjøre fjollete og dumme ting, og slik normal umodenhet trenger vi ikke bekymre oss for. Det er desto verre med den andre fjotten, læreren. Det er utvilsomt lærerens tilbakesnakk som fører til katastrofe for eleven; foreldremøter, samtaler med rektor med passende tiltaksplan. Stakkars eleven. Alt kunne vært unngått om læreren visste at det beste mottrekket er stillhets-strategien. Dette fungerer, kjære leser, jeg snakker av mange års erfaring.

Andre regel mot tilbakesnakk, formulert slik bare Dr. Jones kan, er:

Open your mouth, and slit your throat.

Følg Dr. Jones sitt råd, og du vil sette en stopper for det meste av tilbakesnakk fra elevene. Tenk deg følgende dialog-scenario istedenfor den ovenfor:

Elev: “Jeg gjorde ikke noe.”
Lærer: “Kan du snu stolen hit og begynne å gjøre det du skal.”
Elev: “Jeg har ikke gjort noe galt, jeg.”
Lærer: (Stillhet)
Elev: “Asså, det var ikke jeg som pratet.”
Lærer: “(Stillhet)
Elev: “Men…..”
Lærer: (Stillhet)
Elev: (Stillhet)

Noen elever vil nok prøve å trekke strikken enda lenger, men når den som driver tilbakesnakk går tom for skyts, kommer forlegenheten raskt sigende. Og så kommer det magiske øyeblikket når den kjappeste måten for eleven å gjøre et forsvinningsnummer på, er å vende tilbake til fokus på læringsaktiviteten.

 

2 replies
  1. Kjell G. Stavdal
    Kjell G. Stavdal says:

    Situasjonnene oppstår vel hovedsaklig fra 11 års alderen. Anser at hovedprinsippet står fast,men har mange fasetter. I min tid i pediatrisk sammenheng , barn fra 0 og opp til 15 år ble jeg gjentatte ganger vitne til en middelaldrende sykepleier med bakgrunn også fra barnehage som var utstyrt med høy IQ, forbløffende psykologisk teft og meget dyktig i tankesporpensing, klare å få urostifterene i ønsket spor. Husker også at hun var en ener i å tankeblokkere ved å nulle ut “motstanderens” argument eller påstand uten at de kunne ha følt segsærlig såret, for alle disse ble veldig for glad i henne. Kan ikke erindre at hun misslyktes noen gang. Så et retorisk spørsmåt: Hvor anbefalt vil nyanser og ulike kvaliteter av fatalistisk svarrespons kombinert med positive inspirative elementer være?

    Reply
  2. Rune
    Rune says:

    Det er ingen tvil om at noen bare har en nesten medfødt evne til å hanskes med slike situasjoner, sette en stopper for tilbakesnakk samtidig med at elevens/barnes integritet ikke rokkes ved.
    En lærer vil alltid rives mellom hensynet til hele klasse og hvert enkelt barn, og når situasjoner som beskrevet over oppstår, må tilbakesnakk stoppes der og da. Teknikken beskrevet over er kun ment som et forslag til en fremgangsmåte som jeg personlig synes fungerer. Den lengre samtalen tar jeg gjerne utenfor klasserommet.

    Reply

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *