Verbale tilbakemeldinger i veiledningsarbeid

Å gi muntlig veiledning mens klassen arbeider, tar tradisjonelt sett for mye tid, opptil flere minutter per elev. Læreren prøver å finne ut hva eleven ikke forstår og forklarer eleven hvordan det skal gjøres. En slik strategi forsterker ofte elevens hjelpeløshet og ordstrømmen fra lærerens munn gir eleven kognitiv overlast, for man neglisjerer bl.a hvordan korttidshukommelsen fungerer. Imens mister læreren også oversikten over klassen. Strukturen i effektiv veiledning er tydelighet, å fatte seg i korthet, og så bevege seg videre til andre elever. I løpet av slik veiledning, trenger eleven å få svaret på hva det neste han/hun skal gjøre, og det uten at læreren kommer med negativt korrigerende tilbakemeldinger. Her kan du lese konkrete forslag til framgangsmåte for muntlig veiledning i klasserommet.

Verbal veiledning i en arbedsøkt

Når man gir korte, veiledende tilbakemeldinger til elevene i en arbeidsøkt, må man forholde seg til korttidsminnet. Det er ikke mange setninger som skal til før man når kognitiv overlast og alt læreren prøver å si går inn det ene og ut det andre øret. Den komplekse dialogen er bortkastet tid, for korttidsminnet sørger for at det meste er glemt når du er gått. Veiledningen bør istedenfor være tydelig og kort. Det pedagogiske prinsippet om å kun ta ett skritt av gangen er avgjørende for videre arbeid. Skal eleven oppnå framgang, trenger han/hun å vite hvilket steg som er det neste.

Hvordan gi muntlige tilbakemeldinger?

Dessverre har vi mennesker en innebygd beinmargsrefleks som får oss til først å se etter det som ikke passer inn, den delen av elevens arbeid som er gjort feil. Idet du kommer bort til eleven som trenger veiledning, må du kjempe mot fokuset på feilene og manglene. Trekk pusten, slapp av og spør deg selv hva eleven har gjort bra så langt. Deretter spør du deg hva du vil eleven må ta fatt på nå. Kjernen i en kort veiledningskonsultasjon er derfor noe som svarer på spørsmålet: “Hva er det neste eleven skal gjøre?”

I tillegg bør en verbal respons inkludere ROS. Ros setter fokus på hva eleven har gjort rett og bra så langt fremfor det som ikke er bra. Dette gjør eleven mottakelig for veiledning og øker motivasjonen for læring. Det betyr ikke at man rutinemessig slenger ut noen generelle komplementer som “dette ser bra ut” eller “fint”. Det er mye mer effektivt å gi konkrete tilbakemeldinger på det faktiske arbeidet. Unngå kritikken. Glem ordet “men” og uttrykk som: “Du burde heller prøve…” osv. For å si det på en annen måte, dropp: “Ja, …., men – komplementet”. Skal du lykkes i veiledningen, må du unngå knivstikket. En trygg måte å unngå dette på i overgangen mellom ros og veiledning, er f.eks. å si: “Det neste du skal gjøre er…”

I en slik veiledningssituasjon, kan det ofte være fristende å sjekke forståelsen før du går din vei. Men vær forsiktig. De hjelpeløse håndsopprekkerne utnytter slike situasjoner for å få oppmerksomhet istedenfor læringsutbytte. Det viser seg ofte å være et dårlig valg å bli. Blir du, signaliserer du at eleven trenger mer hjelp. Jobb heller med å gi mer effektiv veiledning den lille tiden du er hos eleven. Gå videre før eleven selv tar fatt på det neste steget.

Et effektivt veiledningsmønster å basere seg på i starten er: ROS – VEILEDNING – GÅ VIDERE. Vær dette bevisst, for det er lett å skli tilbake i et mønster der masse lærerprat forårsaker kognitiv overlast og hindrer læring fra å skje.

Typiske ting man bør unngå å si

Særlig de elevene som strever med det faglige og har et dårlig selvbilde, er sårbare for hva læreren sier. Det er disse elevene som virkelig hører startreplikken din når du kommer for å veilede dem. Det er verd å merke seg at det er nettopp streberne som oftest blir utsatt for korrigerende tilbakemeldinger. I følge flere kilder, mottar de svake elevene opp til ti ganger flere slike tilbakemeldinger enn de faglig sterke som allerede har et godt selvbilde.

Unngå å spørre hva eleven ikke får til: “Ok, Frank, hva er problemet?” På en tilsynelatende usynlig måte sier du: “Ok, Frank, hva har du klart å klusse til denne gangen?”

Ved å fokusere på det negative, rører du ved Franks største redsel, tanken om at han kanskje er dum.

Unngå “Ja,…men”- innledningen. Dessverre hjelper det lite å rose om du allikevel i samme åndedrag setter fokus på feilene. Et “ja, …, men”- komplement følger alltid det samme mønsteret. Først den gode nyheten, så den dårlige. Har du sluppet kritikkbomben, vil allikevel ros ikke kunne redde situasjonen.

Unngå oppgitt utånding: “(Sukk) Ok, skal vi se her…” eller bare “Hmmmmm…” Læreren kunne likesågodt vende blikket mot himmelen og utbryte: “Hvorfor meg?”

Unngå irritasjon og sarkasme. Sarkasme kan oversettes med: “Jeg fatter ikke hvordan du kunne være så dum!” Her er noen uheldige uttrykk man bør holde seg for god til å bruke:

– Ok, Frank, la oss gå gjennom dette EN GANG TIL.
– Frank, vi gikk jo nettopp gjennom dette på tavla!
– Frank, jeg skjønner ikke hvorfor du fremdeles har vanskeligheter med dette her.
– Frank, jeg vil at du skal følge godt med denne gangen!
– Frank, hvor var du for ti minutter siden?

Det spiller ærlig talt ingen rolle hvilken av disse introduksjonssetningene du benytter. Alle innebærer en negativt korrigerende tilbakemelding der man gnir elevens egen utilstrekkelighet i ansiktet hans/hennes. Ville det forbause deg om elevens holdning til læringsarbeidet var alt annet enn entusiastisk? Kritikk setter mennesker i angripsposisjon og derfor blir korrigerende tilbakemelding vanskelige greier. For å illustrere poenget videre, har du selv noen gang gitt din partner korrigerende tilbakemeldinger? Hva ble reaksjonen? “Kjære, du vet jeg sier dette for ditt eget beste….” Eller: “Søta, jeg ville ikke sagt dette om jeg ikke elsket deg….”

Gruppediskusjoner: Ros – veiledning – gå videre

Det samme prinsippet for tilbakemelding fungerer ypperlig i gruppediskusjoner i klassen. Forestill deg at en elevs bidrag er rimelig middelmådig, holder seg ikke helt til saken og er delvis bom i forhold til emnet. Instinktivt dreies både elevenes og lærerens fokus mot det som er dårlig. Følger vi dette instinktet, kan vi regne med at det blir lenge til den eleven deltar i en diskusjon. Et annet alternativ er å gjøre slik:

1. Plukk det beste, glem resten

2. Spill videre på hovedpoenget. Ta tak i et hovedpoeng i en ellers laber kommentar. Led diskusjonen videre derfra.

3. Trekk ut et hovedpoeng og still et åpent spørsmål til gruppa eller til eleven selv.

4. Ventetid. Etter du har gitt gruppa en veiledende tilbakemelding, vent litt til hjula begynner å rulle igjen. For om du begynner å prate, stopper du enhver form for elevdeltakelse. For mye lærerprat hindrer elevene i å lære.

Tenk på dette når du får lyst til å rette oppmerksomheten mot elevenes feil og mangler: Hvorfor bruke verdifull undervisningstid på noe du ikke vil at eleven skal huske og heller ikke repetere? Ikke bare får du elevene til å hoppe ned i skyttergravene klar til angrep, men med unødvendig lærerprat gir du eleven en overbelesset korttidshukommelse fylt med bortkastet informasjon.

Les innleggene som hører til dette innlegget:

* Klasseromsledelse – utnytt nærhet
* Avvende lært hjelpeløsheet
* Visualisering mangedobler læringsutbyttet
* Klasseromsledelse – å lære ved å gjøre
* Klasseromsledelse: Å skape motivasjon