Avvende lært hjelpeløshet

Lært hjelpeløshet gjelder forbausende mange i skolen, kanskje 3-5 stk i hver klasse. Disse hjelpeløse håndsopprekkerne har gjennom en årrekke både i barnehagen og i barneskolen innlært hjelpeløshet i så stor grad at det er blitt kronisk. Det er dessverre lærerens skyld, for det ble ikke tatt tak i på et tidlig tidspunkt. Hjelpeløse håndsopprekkere liker å få lærerens hele og fulle oppmerksomhet så lenge som mulig, og kommer ikke til å gi slipp på et slikt mønster uten kamp. Små justeringer kommer ikke til å hjelpe stort. Det må en avvendingsprosess til. Man må gjøre store endringer i undervisningen helt fra grunnen av for å lykkes.

Veien til kronisk hjelpeløshet

Det begynner tidlig

Seksåringer med typisk umoden atferd, minner om treåringens, er lett å få øye på i klasserommet. De er klengete og vil ha oppmerksomheten hele tiden. De har vansker med å følge muntlige beskjeder. De gjør ikke det de skal bortsett fra når læreren står over dem for åhjelpe. Disse barnas sosial-emosjonelle utvikling ligger bak den fysiske utviklingen med nesten tre år. Derfor deler de ikke med seg. Å vente på tur er noe disse barna slettes ikke gjør. Og om de ikke får det som de vil, så griner de, slår, biter og slår seg totalt vrang. De fleste seksåringene har vokst fra dette stadiet når de begynner på skolen, men ikke alle. De er fortsatt “babyer”.

Det fortsetter første skoleåret

Mange sosiologiske faktorer i både barnehagen og førsteklasse tråkker stier for atferd der eleven konstant søker hjelp av læreren. Alle vil ha deg. For de minste er tiden du gir elevene oppmerksomhet som oppleves som kjærlighet og omsorg utvilsomt en av de mest inntrykksfulle forsterkingsmetodene i et klasserom. Og noen trenger det mer enn andre, for mens alle elevene vil ha din oppmerksomhet, så er “babyene” helt avhengig av slik oppmerksomhet. Og der trenger de det på “den verste måten”. Og derfor blir det aldri nok lærer i klasserommet. På grunn av mangelen på lærers oppmerksomhet i forhold til behovet, skapes det konkurranse blant “baby” elevene – en konkurranse om lærerens tid og nærhet. Og her vinner ofte de sterkeste “babyene”. De kommer ikke til å dele deg med seg. De kommer ikke til å vente på tur for å få oppmerksomheten din. De gjør hva som helst for å få den og tilpasser automatisk sin umodenhet helt til de får ønsket oppfylt.

Det skulle være lett å gjenkjenne førsteklassingen som klenger seg på deg og holder fast i deg for å ha deg hos seg. Eller eleven som ikke klarer å fange opp fellesbeskjeder, eller stort sett alt av muntlige beskjeder. De som lett mister fokus og sitter litt i sin egen verden, får gjerne ekstra oppmerksomhet og tid med læreren slik at de kommer i gang med arbeidet. Og så er det de som faller av stolen og sitter under pulten.

Store “babyer” vil unngå latterliggjøring

Når lærerslukerne blir eldre, vil de før eller siden oppdage at de betaler en høy pris for sin baby-atferd. Medelevene blir slitne og lei av spilloppene. Dessverre tyr de andre ofte til erting og gir dem kallenavn; de blir offer for stigmatisering og i verste fall mobbing. Etter hvert som den sosiale intelligensen våkner litte grann, lærer de å oppføre seg mindre “babyaktige” uten egentlig å være det. Hvordan er det mulig for elever i høyere trinnene å monopolisere lærerens oppmerksomhet så mye som mulig? De må endre strategien.

Heldigvis for disse elevene, finnes det en ypperlig strategi for å beslaglegge maksimal læreroppmerksomhet uten å virke det de tenker på som barnslig. Det er selvsagt å rekke opp hånda – å bli hjelpeløse håndsopprekkere!

Hjelpeløse håndsopprekkere

Fred Jones har en kategoriserende og morsom beskrivelse av basisposisjonene til disse som alltid tyr til håndsopprekking. Mens læreren hjelper den første som rekker opp hånda, venter de hjelpeløse.

Hjelpeløse håndsopprekkere slipper motbør fra medelever i tillegg til sympati og positiv oppmerksomhet fra læreren. De synes tilsynelatende kunnskapstørste, men gjør ingenting annet enn å rekke opp hånda og vente. Når læreren kommer, spør hun hva eleven trenger hjelp til. Eleven svarer: “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre her.” Læreren vil vite mer nøyaktig hva eleven ikke forstår. Svaret er: “Alt”. Ganske effektiv respons. For hadde elever kunnet si mer spesifikt hva han ikke forstår, kunne læreren ha pekt på et aspekt ved læringsaktiviteten og vært ferdig på et halvt minutt. Å være spesifikk ville vært et taktisk feilgrep fra elevens side. For å kunne monopolisere lærerens positive oppmerksomhet, er uvitenhet om alt den beste responsen. Hvorfor skulle disse hjelpeløse håndsopprekkerne gidde å følge med på fellesgjennomgang, eller gjennomgang på sin gruppe? Bare om de ikke følger med, kan de på en troverdig måte virke intetanende.

Det verste med denne nærmest kroniske tilstanden, er at det er skolens skyld.

Slik lært hjelpeløshet må avlæres, og det er ikke gjort i en fei. De må gjennom et avvenningsprogram og læreren må få seg et kompetanseløft på egen undervisningspraksis og klasseromsledelsestenking.

I de neste innleggene vil jeg komme med noen forslag som jeg er sikker på i stor grad vil bidra til å avvende hjelpeløse håndsopprekkere og i stedet forme selvstendige elever.

Les innleggene som hører til i samme serie:

* Klasseromsledelse – utnytt nærhet
* Verbale tilbakemeldinger i veiledningsarbeid
* Visualisering mangedobler læringsutbyttet
* Klasseromsledelse – å lære ved å gjøre
* Klasseromsledelse: Å skape motivasjon

2 replies
  1. Rex Rudi
    Rex Rudi says:

    Rune det du beskriver her er ikke lært hjelpeløshet eller “voksne” babyer. Jeg kan godt skjønne din frustrasjon over elever som oppfører seg sånn men det du beskriver stemmer mye mer overens med ADHD og ADD. Jeg har selv vært en av disse elevene som har problemer med å få med seg muntlige beskjeder og vært blant dem som ikke forso noe. Jeg sluttet ganske raskt å spørre om hjelp og ble en skoletaper…. Det du beskriver her har ingenting med oppmerksomhets behov å gjøre.

    Reply
    • Rune
      Rune says:

      Hei, og takk for interessant kommentar. Situasjonene som beskrives i artikkelen handler ikke om elever som pga f.eks. ADHD ikke er i stand til å holde fokus, men de som faktisk har lært slik hjelpesløshet. Lykke til videre!

      Reply

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.