Klasseromsledelse – typiske feilskjær

Dr. Fred Jones forskning tyder på at de fleste ferske lærere har svært lik læringskurve de første årene. Særlig det første året som lærer kan tære kraftig på kreftene. Som nyutdannet lærer eller faglærer med PPU, er man sannsynligvis rimelig dårlig rustet til å møte den virkelige skolehverdagen, dessverre. Hvordan hanskes man f.eks. med den vanligste forstyrrelsen i et klasserom, nemlig “nabosnakk”? Det er naturlig å stadig stille seg spørsmålet: “Hva skal jeg gjøre med det?” Er du ny lærer, gå ikke glipp av feilskjæra du bør unngå, og har du noen år i skolen, så kjenner du deg kanskje igjen.

Steg 1: Helt grønn

Som nyutdannet lærer er man som regel temmelig grønn. Den lille veiledede undervisningspraksisen man fikk på lærerskolen skiller seg nok fra virkeligheten på mange måter. Du kan f.eks. ikke lenger lene deg på den erfaring og kompetanse veilederen gir. Nå har du ansvaret for å bygge et godt læringsmiljø, og på en måte er du “alene” – du må stå på egne bein. Du har kanskje et håp om at dersom du er glad i eleven og viser dem omsorg, så vil de være snill med deg og alt vil bli bra. En slik drøm vil nok gi erfarne lærere et lite smil om munnen.

Du har nok en tydelig formening om hva du ikke vil gjøre. “Jeg skal ikke mase på elevene, for jeg kan ikke fordra når lærere maser hull i hodet på elevene!” Så med et smilende ansikt og et hjerte overfylt av kjærlighet til elevene, går startskuddet. Fem minutter inn i timen ser du opp og oppdager to elever i andre enden av klasserommet som snakker sammen istedenfor å følge med. Du kan ikke tro dine egne øyne og ører!

Men som helt grønn lærer vil man unngå å mase, og man overbeviser seg selv om at om jeg bare overser problemet en stund, så vil nok elevene gå tilbake til arbeidet om litt. Kanskje husker du noen på lærerskolen som fortalte deg at du burde overse dårlig atferd og forsterke den gode straks den oppstår. Så du unngår å kommentere pratinga en stund til. Elevene fortsetter naturligvis å prate. Resten av klassen er tilskuere til hendelsen, og de ser at du ikke griper inn. De tolker dette selvfølgelig slik at om de kan prate, så kan vel vi også.

Snart øker støynivået i klasserommet. To elever har forlatt plassene sine og vandrer rundt i rommet. Du er i ferd med å miste kontrollen over klassen. Du tenker du må gjøre noe nå. Og her er nok første gangen du mister din naive uskyld. Men hva skal jeg gjøre? I lærerutdanninga var det ingen som sa noe om slike situasjoner!


Kilde: “Tools for Teaching”

Steg 2: Jeg må gjøre noe!

Du snur deg rundt, og henvender deg ved navn til de to elevene som er i en helt annen verden.

“Lea og Sara.” Kroppsspråket kommuniserer forsiktig overraskelse og overbevisende uskyldighet. Smilende ansikter tolkes ofte av uerfarne lærere som anger. Du ser bort på dem med et alvorlig blikk, ventende. Så fortsetter du med å hjelpe de andre elevene. Hva tror du Lea og Sara kommer til å holde på med ti sekunder senere? Dersom du sier navnene deres en gang til, vil du erfare de ulike øyentjener-triksene som alle elever mestrer. De er:

* Smileansikt – De sender deg et angrende engels blikk, som om de vil si: “Hæ, jeg?”

* Boktrikset – De åpner bøkene og ser opp på deg som om de vil spørre: “Innfrir dette kravene til formell utdannelse?”

* Blyantstuntet – De tar ut en blyant eller penn fra pennalet og later som om de skriver litt, ser opp på deg som om de vil si: “Se her, jeg skriver.”

* Pseudo-læring – De begynner å liksom-skrive med et konsentrert kroppsspråk, men titter opp innimellom for å se om du fremdeles observerer atferden.

Det virker som om de gjør det de er blitt bedt om fra der du står, men idet du snur deg bort, kommer Lea og Sara til å fortsette samtalen sin.

Hvor mange ganger kan du tåle lurekonsentrasjon før irritasjonen overmanner deg? Når du til sist blir irritert over småpraten i den andre enden av klasserommet, har du kommet til steg tre: Dritt lei

Steg 3: Dritt lei

Elevene vet inderlig godt når det koker i toppen på deg. Det er da masinga starter.

Så du snur deg enda en gang, nå innbitt og bestemt, lener deg litt forover, setter begge hendene i siden, trekker pusten dypt og sier strengt: “Lea og Sara!”

Det virker som om det endelig skal skje noe drastisk. Men du har fremdeles ikke lagt noen strategi.

Derfor sier du tvers over klasserommet: “Lea, hva er det du egentlig skal gjøre?” De fleste elevene vet hva de egentlig skal gjøre. Ingen respons, og du fortsetter: “Lea, dette er andre gang jeg har gitt deg beskjed.” Fremdeles ingen respons, så du sier: “Lea, jeg blir nødt til å komme bort til deg.” Hun vet du ikke har lyst. Og atter en gang, så snart du snur ryggen til, begynner småpratinga. Hvor lenge klarer du å leve med slikt før nok er nok? Du er kommet til steg fire: “Pekefingeren”.

Steg 4: Pekefingeren

Det er på tide å få slutt på dette tullet en gang for alle. Du maskjerer bort til dem og hele klassen mister konsentrasjonen om det de gjør og følger deg med øynene istedenfor. Og når du kommer bort til jentene, starter du en tåpelig samtale:

– Jeg er dritt lei av å ikke se annet enn prating her borte!
– Ok, svarer de.
– Jeg forventer at dere jobber med disse oppgavene. Er det forstått?
– Ok
– Og når jeg kommer tilbake vil jeg se at dere har gjort noe!
– Ok
– Greit, avslutter du

Etter å ha tonet flagg for det som er rett og godt, trasker du bortover i klasserommet mens alle følger deg med øynene. Du kaster et strengt blikk bort på Lea og Sara før du igjen hjelper de stakkars elevene som har ventet tålmodig. Hva tror du Lea og Sara kommer til å gjøre om et halvt minutt?

Kommer ingen vei

Du kikker opp og ser at de to jentene prater igjen. Utvilsomt vil tanken slå deg at du er tilbake hvor du startet. Og etter dette melodramaet har gjentatt seg noen ganger, kaster du kanskje inn håndkleet. Veien videre kan gå i to retninger:

* Dropp bryderiet – ty til mas

Det ekstra bryderiet med å gå bort til de pratsomme jentene, kan man jo bare spare seg. Ingen tvil om at masing kanskje er det mest utbedte atferdskorrigerende grepet i skolen.

* Gi opp

Når lærere kaster håndkleet og gir opp, hender det de lirer av seg frustrasjonene på andre lærere med en selvrettferdiggjørende tale. Unnskyldningene hagler. “Jeg ble ikke lærer for å være politi! Jeg har ikke tenkt å bruke massevis av tid på atferdsproblemer dag ut og dag inn..blablabla.” En lærer som snakker sånn har hatt gode intensjoner, men har kommet tapende ut av situasjonen.

Det koster skjorta å bruke energi og tid på hver enkelt situasjon der elever gjør andre ting enn læringsaktiviteten. Det kan fort koster deg helsa. Elevene, på den andre siden, trenger bare å late som om de jobber konsentrert. Lett for elevene. Vanskelig for deg.

Vente til du siger sammen

Om du får den fikse ideen at du kan innføre lov og orden i klasserommet ved å jage etter hver eneste banditt over hele territoriet, er det nok lurt å huske på noen realiteter:

* Det er mange av dem, og bare en av deg
* Du er eldre og blir mye fortere sliten
* De sender opp nye tropper hvert år.

Ettersom elever evner å være svært kalkulerende i slike sammenhenger, vet de at du kommer til å slite deg ut før de blir slitne. Enkelte elever synes dette er god underholdning.

En langsom død

Ved å gå gjennom denne pinsomme læringskurven, vil du bli utbrent, gammel og grå lenge før tida. Du jobber ikke bare for hardt, men du dør i tillegg sakte men sikkert.

Fred Jones beskriver flere steg fra frustrasjon til utmattelse.

* Utmattelse – Du holder hele tiden på med disiplinering
* Nytter ikke – uansett hvor mye du prøve, hjelper det ikke
* Kynisme – Disse elvene er helt håpløse
* Fiendskap – det er de mot deg
* Rasjonalisering –
– Det er bare sånn unger i den alderen er
– Det er foreldrenes skyld
– Det skyldes tv og pc-spill. De klarer ikke holde konsetrasjonen mer enn noen sekunder.
– Uroen i klasserommet plager meg faktisk ikke noe særlig
– Det er min jobb å undervise, og elevenes jobb å lære

* Stress

Å være lærer innebærer mange situasjoner der en lett blir stresset. En del av jobben er derfor stresskontroll. Det går ikke an å være stresset hele dagen og nulle det ut når du kommer hjem. Det må være en annen måte å være i læreryrket på enn beskrivelsene over. Det finnes faktisk en bedre måte å være i skolen på – en som er bedre for læreren og ikke minst bedre for elevene.

Dr. Jones er av den oppfatning at “…for teaching to be enjoyable, you must be able to simply relax and teach. Classroom management must be built from the ground up so that most problems do not occur.”

I den neste delen av klasseromsledelse, skal vi se på noen redskap man bør ha som klasseleder for å skape et godt læringsmiljø.

(Denne artikkelen ble sist revidert: 30. aug 2007)

Les oppfølgerne til dette innlegget med overordnet tema “klasseromsledelse”:

* Klasseromsledelse – utnytt nærhet
* Avvende lært hjelpeløsheet
* Verbale tilbakemeldinger i veiledningsarbeid
* Visualisering mangedobler læringsutbyttet
* Klasseromsledelse – å lære ved å gjøre
* Klasseromsledelse: Å skape motivasjon