Ineffektive kommunikasjonsmønstre

Altfor ofte opplever man et uendret atferdsmønster selv etter utallige samtaler, møter og andre tiltak der intensjonen er god, men resultatet en fadese. Etter egen erfaring og støtte i litteratur, våger jeg påstanden at dette i stor grad skyldes ineffektive måter å kommunisere på. Felles for disse mønstrene er at de baseres på vag, indirekte og uklar kommunikasjon. Teorier om kommunikasjon-systemer støtter at det man sier reflekterer hva man mener. Beskjeder som “Prøv å sitte stille”, er ikke en beskjed om å sitte stille, men reflekterer lærerens holdning om at hun tror eleven ikke er i stand til å sitte stille.

Å overse uønsket atferd

Å overse uønsket atferd og forsterke ønsket atferd, er teknikker vi kjenner igjen fra bahavioristisk atferdsendringsteori. Og mange lærere, inkludert meg selv, har fått opplæring i å bruke denne metoden for å stoppe dårlig atferd. Men ved å overse uakseptabel atferd, oppmuntrer man uønsket atferd i stedet for å sette en stopper for den. Selv om metoden fungerer i en viss grad på elever som går med på et slikt forsterkningstenkning, fungerer den dårlig med vanskelig atferdsproblematikk.

Tilsynelatende gir ignorering av dårlig atferd grønt lys for fortsettelse. Det betyr at det er helt greit å oppføre seg uakseptabelt, at lærereren ikke forventer god atferd og at hun tror eleven ikke kan oppføre seg. Eleven tenker her som en bilfører. Om politiet alltid overså enhver fartsovertredelse på 10 km over fartsgrensen, ville det naturligvis fortelle føreren at det går greit å kjøre så fort. På samme måte leser eleven læreren slik at de vet hva som er tillatt og ikke tillat ut ifra standarden læreren setter basert på hva han sier og hva han gjør.

Fokus på irrelevant atferd

Det er fort gjort å sette seg ned og snakke om relaterte problemer og dermed unngå det faktiske problemet. Et eksempel er når læreren krever at eleven forteller sannheten rundt et atferdsproblem slik som stjeling istedenfor å sette en stopper for det. “Ingen elever lyver til meg! Fortell meg hva du faktisk gjorde!” Man setter nærmest i gang den spanske inkvisisjonen for å få fram sannheten, men bruker knapt tid på å få en slutt på atferden. Enkelte elever har blitt lært opp til, nesten programert slik at om de bare forteller sannheten, så kan de fortsette den uakseptable atferden.

Å spille på skyldfølelse og anger er en annen måte å fokusere på irrelevant atferd. Man ytrer kanskje utsagn som: “Er du ikke en gang lei deg for det du gjorde?” Eller: “Jeg tok deg på fersken, men da jeg konfronterte deg med det, løy du for meg. Og det virker som om du ikke bryr deg.” Inntrykket man gir er at det synes viktigere å erkjenne skyldfølelse og være lei seg enn å stoppe atferdsmønsteret for godt. Her gjelder det å ha tunga rett i munnen og gi det faktiske atferdsproblemet fokus uten å gå på sideveier.

Også et kommunikasjonsmønster der læreren sier:”Nå må du prøve å komme på tida”, “Du må prøve å gjøre leksene til timen”, “Prøv å oppføre deg ordentlig”, impliserer at det er viktigere å prøve enn faktisk å endre atferd. Fremfor å fortelle eleven hva han skal gjøre, blir han bedt om å forsøke å gjøre det. Dermed insinuerer man at eleven ikke er i stand til å endre atferden sin. Istedenfor må læreren spørre seg selv: ” Er denne eleven i stand til å gjøre det jeg forventer akkurat nå? Hvis ja, vil jeg at han skal komme presis til timen eller bare forsøke å komme?” Det er interessant at jeg har benyttet lignende utsagn om relativt enkle problemer som gå ut i friminuttet på tida, plukke opp søppel og rot rundt pulten. I et lignende kategori sier læreren: “Tenk deg om før du gjør noe så dumt en gang til!” Her gir man igjen en indikasjon på at så fremt man tenker seg om, kan man likevel fortsette den dårlige atferden. Paradoksalt er det nok kjeltringer som ikke tenker seg om en gang til som blir tatt. Man kan forestille seg at eleven svarer: “Lærer, jeg har tenkt nøye over saken, veid fordelene, ulempene og konsekvensene opp mot hverandre, og jeg har kommet fram til at du i verste fall blir sint og utviser meg i to dager. Jeg tar fullt ansvar for valgene mine, og har bestemt meg for å banke opp Even.” En kan vanskelig forestille seg en lærer som svarer: “Jeg setter pris på at du har tenkt nøye gjennom dette, bare kjør i vei og bank ham opp…”

Videre har jeg opplevd flere ganger at mange lærere og foreldre tror at for å endre upassende atferd, bør eleven først oppmuntres til å ha en dialog hvor man diskuterer årsakene til den dårlige oppførselen. Man impliserer at det ikke går an å endre atferd før man har veiet årsakene nøye. Argumentet om at slike samtaler styrker kommunikasjon og kontakt mellom lærer og elev benyttes. Men ønsker man å snakke om årsakene til at ungdomskoleeleven ikke kommer på skolen, eller vil man at eleven skal komme på skolen? Istedenfor å bruke massevis av tid på å diskutere med eleven hans bakenforliggende årsaker, bør lærere og foreldre sørge for at de korrigerer atferden først, og deretter lære dem bedre kommunikasjonsmønstre. For å illustrere poenget, ga en rådgiver dette eksempelet til et foreldrepar: “Hvis datteren deres dro på fest, prøvde ut rusmidler som alkohol, tobakk og narkotika, og kom hjem kl. 3 på natta, og så fortalte dere om alle detaljene i sin utagerende atferd, velle dere føle at kommunikasjonen mellom dere var blitt forbedret?” Det burde ikke være nødvendig å si at en forbedring i kommunikasjonen rundt datterens atferd ikke var det foreldrene ønsket. De ønsket å løse problematferden og ikke datterens vilje til å snakke om problemet.

Det siste punktet jeg velger å presentere her om fokus på irrelevant atferd, er å innta en holdning der eleven nok etter hvert vil lære av egne erfaringer. Selvsagt vil dette prinsippet være ypperlig i mange sammenhenger, men ikke når uakseptabel atferd skjer. Lærere sier kanskje: “Fortsett sånn, og du kommer til å lære at det ikke lønner seg i lengden.” Eller: “Regner med at du må lære på den harde måten.” Å innta en holdning der “brent barn skyr ilden” får katastrofale følger for mange elever med uakseptabel oppførsel. En slik tilnærming har en forhåpning om at elever vil lære fra negative erfaringer og dermed få innsyn i universelle sannheter som vil holde dem på den rette siden samfunnets spilleregler. Ser man derimot på fengsler, kirkegårder og ulike institusjoner for sykdomslidelser, finner man nok mange som ikke lærte.

Det jeg ønsker å konkludere med er at dersom en ansvarlig voksen vil sette en stopper for problematferd B, så forteller man ikke elven å stoppe problematferd A. Man må spørre seg selv hva det egentlige problemet er, for stopper man det, trenger man ofte ikke å bekymre seg for det andre.

Båssetting – stigmatisering

Vi mennesker har utrolig lett for å stigmatisere, gi andre en merkelapp. Å gi elever negativt ladede merkelapper, er ikke veien å gå for å stoppe uakseptabel atferd. Stigmatiserende uttalelser som: “Du er lat”, “Du har et holdningsproblem”, “Du er slem”, “Du er en rotekopp”, “Du er en øyentjener” er nok dessverre ofte brukt av voksne. Istedenfor bør voksne gå rett til kjernen av problemet: “Kom deg på skolen før det ringer. Gjør disse ti oppgavene med pent oppsett den neste halvtimen. Rekk opp hånda før du snakker. Gjør leksene nå.” Da unngår man stigmatiserende utsagn.

Tiltale med spørsmål

Det er ikke nødvendig å vite hvorfor en elev har uakseptabel oppførsel. Om en lærer stopper denne typen atferd for godt, blir det å vite hvorfor eleven gjorde det han gjorde irrelevant. En slåsskamp er et typisk scenario. Læreren kommer bort til to gutter som sloss, stopper kampen og spør: “Hvorfor sloss dere?” Begge svarer: “Han begynte!” Så sier en av dem: “Det var ikke meg, han kalte meg noe stygt.” Så stimler tilhørerne til og bidrar med sine forklaringer på hva som virkelig skjedde. Læreren er nå blitt ganske så forvirret og ber alle ti stille og tar med seg kamphanene inn til rektor. Andre ineffektive spørsmål er: “Hvor mange ganger må jeg si til deg at..? Hvor lenge har du tenkt å holde på med..? Er du døv? Hørte du ikke at jeg nettopp sa..? Har du helt glemt at vi snakket om dette i går?

Dersom eleven har en god nok grunn for sin uakseptable oppførsel, er det greit å fortsette med det? Samtidig, å være uinteressert i elevens grunn til uakseptabel atferd, betyr ikke å være ufølsom for elevens behov eller hva som skjer i elevens verden. En god lærer og en god forelder burde være både forståelsesfulle, sensitive, omsorgsfulle og ha god kunnskap om eleven. Men å ha en forståelse for elevens behov er ingen akseptabel unnskyldning for atferd som ikke er åpen for diskusjon. Selv om man forstår hvorfor en elev ofte har utbrudd av sinne, betyr ikke at man av den grunn kan godta at eleven volder andre elever fysisk eller psykisk skade.

For å være effektiv i atferdsendrende kommunikasjon med elever, må lærere være rett på sak og bruke direkte kommunikasjon. I neste innlegg, vil jeg ta for meg en del gode kommunikasjonsmønstre som faktisk funker.

Kilder: Egen erfaring, mange forskjellige kurs i regi av Tromsø kommune, litteratur om atferdsvansker, og især bokan “How to deal with discipline problems in the schools” av Michael R. Valentine som så vidt meg bekjent kun finnes på engelsk.