Effektive kommunikasjonsmønstre i skolen

Prinsippene i effektive kommunikasjonsmønstre som foreslås her, er en oppfølger fra forrige post og gjelder i særlig grad udiskutable standarder, verdier og regler som danner grunnlaget for elevens egen helse, trivsel og læringsmiljø. Effekten får selvsagt også positive følger for medelever og lærere. Så, hva er disse effektive kommunikasjonsmønstrene som setter en stopper for uakseptabel atferd?

Det første som skal til, er at læreren bestemmer seg for hva slags atferd som skal oppnås; atferdsmålet. Dette må formidles til eleven på en veldig tydelig, klar og konkret måte. Man må inkludere nøyaktig hva læreren vil eleven skal gjøre, når det skal gjøres og hva som forventes m.h.t. kvalitetsinnholdet i forhold til oppgaven.

Når en gir tydelige og direkte beskjeder, formidler læreren nøyaktig hva som skal gjøres samtidig som den voksne gir uttrykk for et grunnleggende elevsyn hvor forventet atferd for det første er helt nødvendig for elevens eget beste, og for det andre, at eleven faktisk er i stand til å gjøre det som kreves. Sist, men ikke minst, gjør dette at eleven faktisk må gjøre det som kreves.

For å hjelpe eleven til å forstå forventet atferd, kan det ofte være helt nødvendig å dele målatferden inn i flere trinn. Læreren kan for eksempel si: “Peter, sett deg på stolen.” Det medfører at Peter setter seg på stolen, men straks etter står han opp igjen og gjør andre ting. Derfor er det helt avgjørende å si: “Peter, sett deg på stolen med en gang, og bli sittende der til jeg sier at du kan gå.” Dersom Peter setter seg og blir sittende, men uten å gjøre noe arbeid samtidig som han forstyrrer resten av klassen, bør Læreren klargjøre atferden ved å si: “Peter, sett deg på stolen nå. Bli sittende til jeg ber deg om reise deg. Mens du sitter der, gjør disse ti oppgavene med pent oppsett og håndskrift de neste femten minuttene. Ikke snakk til noen, hold hendene og føttene for deg selv.”

Tross slike klare beskjeder, vil likevel enkelte elever ikke vise forventet atferd. Ofte blir det nødvendig å komme med oppfølgings-teknikker. Jeg vil ta for meg noen slike teknikker i neste post. Heldigvis, i de fleste tilfeller, har jeg erfart at å kommunisere forventet atferd tydelig og klart vanligvis holder. Ved skolen jeg arbeider, setter annen hvert år elevene og lærerne opp et julespill. Og ved en anledning sa jeg til det noe ukonsentrerte og urolige elevkoret på 70 medlemmer: “Når dere står helt stille, setter vi oss ned”. Her impliserte jeg at når alle står stille, da kan vi sette oss ned, og inntil den tid kommer, venter jeg på at dere alle sammen velger å stå stille.” Ett minutt senere var det like mye støy og uro i koret, så jeg hevet stemmen kraftig: “Dere hørte tydeligvis ikke hva jeg nettopp sa! Når dere står stille, kan vi sette oss ned!” Hjalp like lite å indikere dårlig hørsel. Et minutt senere var jeg blitt irritert og sa bestemt: “OK! Alle setter seg ned NÅ!” Da satte alle seg ned øyeblikkelig. Her benyttet jeg to ulike kommunikasjonsmønstre i løpet av noen få minutter med to helt ulike resultater, og jeg følte utvilsomt at jeg ikke hadde noen kontroll over elevkoret. Hadde jeg gitt tydelig beskjed med en gang, ville jeg nok ha unngått frustrasjon og oppnådd den responsen jeg ønsket. Eksempelet poengterer at når lærere (og foreldre) gir tydelige, direkte beskjeder om forventer atferd, og eleven ikke har noe annet valg enn å etterfølge, oppnår man oftest suksess.

Det kommer likevel av og til innsigelser mot en slik metode, for man føler den virker altfor autoritær. Men bruk av slike kommunikasjonsmønstre skal ikke være autoritær, men man handler med autoritet – man blir en tydelig voksen. Man handler klart, tydelig og bestemt. Kommunikasjonen skal samtidig ikke være aggressiv, sint og truende. Tvert imot, den skal preges av omsorg. Det er ikke det å fremstå sint eller truende som virker, men det at man faktisk virkelig kommuniserer at man MENER det man sier. Grunnpillaren i all kommunikasjon med eleven, må være et elevsyn som innebærer at barna/ungdommene opplever at læreren bryr seg om hans/hennes beste.

Målet er ikke å skape roboter. Det virkelige målet er selvsagt å forme elevene til å oppleve mestring, være uavhengige og selvstendig tenkende mennesker som bruker sunn fornuft og fatter kloke valg for livet. Det er vesentlig å understreke at et slikt kommunikasjonsmønster kun benyttes der atferden er udiskutabel. Selvsagt skal det være romslighet og stor grad av elevstyring i svært mange sammenhenger m.h.t. atferd innenfor en tilpasset opplæringsplatform der respekten for individets integritet alltid tas på alvor. Det er ikke et motsetningsforhold mellom slik grensesetting og respekt for individet, uten å utbrodere det videre her.

Når lærere formidler sin tro på at eleven er i stand til å innfri forventet atferd og er tydelig på forventningene, har jeg selv erfart at dette løser de fleste disiplinære problemer i klasserommet. For ikke å bli misforstått, må det til slutt minnes om at denne artikkelen kun tar tak en liten brikke i å skape et godt læringsmiljø, nemlig hvordan på en effektiv måte å kommunisere med elever for å få slutt på udiskutabel atferd der og da. Den neste artikkelen bidrar med en brikke til innenfor effektive kommunikasjonsmønstre.

Et relatert forskningsprosjekt til denne artikkelen er kalt Respekt. Målet er å hjelpe lærerene til å være tydelige og sette grenser, og samtidig vise omsorg for elevene. Her er fakta om prosjektet klippet fra forskning.no:

Fakta om Respekt-programmet

– Skuleutviklingsprogrammet Respekt skal få human respekt inn i skulen. Oppskrifta er tydelege lærarar som viser omsorg.

– I skuleutviklingsprogrammet heiter det at elevane skal vise respekt i ord dei seier, blikk dei sender, for bygningar, materiell og avtalar. Elevar skal vise kvarandre respekt, og elev og lærar skal respektere kvarandre.

– Respekt-programmet er utvikla av Senter for åtferdsforsking ved UiS. Programmet, som tidlegare heite Connect, har vore prøvd ut på 30 skular i Oslo med svært gode resultat. Programmet har ein brei profil, der mobbing, konsentrasjon og disiplin står i fokus.

– For skuleåret 2006-2007 er Kannik, Gautesete, Tasta og Tastaveden skule frå Stavanger med i programmet. Frå Sandnes er Skeiane, Sandved og Porsholen med. Til saman deltek over 3 000 elevar og 300 lærarar.

– I tillegg til forsking på programmet si effekt på skulane, er lærarstudentar frå UiS med i prosjektet. 50 studentar frå allmennlærarutdanninga og Praktisk pedagogisk utdanning får same opplæring som lærarane på skulane som er med i programmet.

– Forskinga rommar alt frå studentoppgåver og masteroppgåver til doktorgrader og anna vitskapleg produksjon. Målet med forskingsprosjektet er ein betre skule for alle, både lærarar, elevar og nyutdanna lærarar.